Kampen om Arktis
Når utenriksministrene fra de arktiske kyststatene møtes til konferanse på Grønland denne uken er målet er å få en slutt på flagg- og kanonbåtdiplomatiet på Nordpolen. Det er lettere sagt enn gjort.
I fjor sommer jublet det russiske folk etter at en miniubåt klarte å plante et russisk flagg på havbunnen under Nordpolen. Ekspedisjonsmedlemmene ble mottatt med medaljer, titler og hornmusikk da vendte tilbake fra isødet. Nesten ett år etter det spektakulære stuntet møtes de fem landene med territorialkrav i Arktis for å bestemme kjørereglene når de enorme uoppdagede naturressursene under isen skal fordeles. Budskapet fra Norge er at det må bli slutt på barnsligheter som flaggplanting og kanonbåter og at det er jussen som gjelder.
. 
Kampen om Arktis: Mer enn isbjørn
Danmark, Canada, Norge, Russland og USA har alle tilkjennegitt krav om land- eller sjøområder i Arktis. Men på ulike måter. Danmark og Norge er som de minste av arktiske kyststatene interessert i at det er FN og allerede inngåtte traktater og avtaler som skal avgjøre hvordan Arktis skal deles. I mangel av militære ressurser og internasjonal tyngde oppnår man mest på den måten. Men de store landene er tilbøyelige til å ville bruke andre metoder: Canada har startet bygging av verdens største flåte av bevæpnede isbrytere og mener de eier Nordvestpassasjen; Den stadig mer isfrie skipsleden som binder Atlanterhavet og Stillehavet sammen. Russland planter flagg og sender bombefly på patrulje over Nordpolen. USA har ikke engang skrevet under FNs havrettskonvensjon av frykt for å miste sin supermaktstatus på de sju hav og Condoleezza Rice gidder ikke delta på Grønlandsmøtet, men sender en av sine assistenter.
Mens Canada, Danmark og Russland knives om å få råderett over selve Nordpolen, har Norge nøyet seg med å gjøre krav på havbunnen vest i Norskehavet (Bananhullet), Smutthullet i Barentshavet og det vestlige Nansenbassenget nord for Svalbard. Hvis FNs geologer godkjenner kravet, vil Norge i løpet av få år få en "ekstra" kontinentalsokkel som i areal er større enn Storbritannia.
Til syvende og sist er det FNs organer som avgjør hvor de ulike kontinentalsokler går. Men FNs Sokkelkommisjon i New York tar ikke stilling i de tilfeller hvor to eller flere land er uenige. Der må landene selv bli enige.
Norges mer enn 50 år lange tautrekking med Russland om delelinjen i Barentshavet har vist at dette ikke er gjort over natten. Og det er derfor enkelte land nå tar i bruk mer ekstreme midler, etterhvert som Nordpolisen gradvis trekker seg sammen. Amerikanske geologer mener bunnen under polområdene kan inneholde enorme mengder olje og gass. For ikke å si andre, relaterte og ettertraktede rikdommer som kull. Derfor vil det sannsynligvis bli lite konkret som kommer ut av Arctic Ocean Conference på Grønland denne uken. Desto mer prat på bakrommet vil det bli.
For regelverket om havbunn, territorium og bruksrett i Arktis er en komplisert og relativt uengasjerende affære for de land det ikke gjelder. I praksis vil derfor suverenitet i Nord ikke handle bare om juridisk rett og diplomatisk dialog. Men vel så mye om flaggplanting, kanonbåter og demonstrasjon av militære muskler.
LOVLØSHETENS LOV
Norske myndigheter lever fortsatt i den illusjon at Russland er en rettsstat. Kanskje er det på tide å sende norske politikere og byråkrater på studietur - til for eksempel Kaukasus.
Denne uken kom den Den norske Helsingforskomitéen med en ny rapport om menneskerettighetssituasjonen i Nord-Kaukasus. Rapporten er dyster lesning for enhver.
Selv blir jeg skuffet og deprimert. I 15 år har jeg reist og jobbet svært mye i Russland(Også Kaukasus) - et land preget av enorm gjestfrihet, intelligente, kunnskapsrike og varme mennesker, og en storslått kulturarv og fargerike tradisjoner.
Men når det gjelder forståelsen av ord som "demokrati" og "menneskeverd" har russerne en lang vei å gå. Ingen steder er dette så synlig som i de Nord-kaukasiske republikker.
Mange i Vesten har lenge trodd at Russland er på vei til å bli noe bedre. Enkelte, inkludert meg selv, har på et eller annet tidspunkt etter at hammeren og sigden ble firet for siste gang i 1991, trodd at demokratiet og rettsstaten var like rundt hjørnet. Men for meg har de siste åtte årene med Putin ved roret erodert denne optimismen til intet.
Optimistene (forretningsmennene og diplomatene) sier fortsatt: "Vi må gi Russland tid". Men for dem som daglig blir utsatt for den urett den nye, petroleumsoppblåste Russiske stat begår mot sine borgere i fellesskapets og storhetens navn - for eksempel i Kaukasus - er tiden for lengst inne til å kunne forvente noe bedre. Det er lett å skjønne at de titusener av mennesker i republikker som Dagestan, Tsjetsjenia og Ingusjetia - som i 13 stormfulle år har opplevd bomberegn, vilkårlige husransakelser, kidnappinger og summariske henrettelser faktisk har gitt opp håpet og vil vekk.
Norge og andre vestlige land bør være sin historie og sin samvittighet bevisst og ta imot disse flyktninger fra øst på samme måte som dissidenter og avhoppere ble mottatt med åpne armer under Den kalde krigen.
Når UDI i dag sender mer enn 75 prosent av alle tsjetsjenske asylsøkere tilbake - med den begrunnelse at de jo kan bli bosatt i "trygge" omgivelser i en annen del av Russland, vitner dette i beste fall om at man i direktorat og departement har sluttet å lese aviser. (Dette kan til en viss grad unnskyldes - all den tid norske medier sjelden setter søkelys på situasjonen i Kaukasus). I verste fall er det snakk om en politisk styrt optimisme. En blind, diplomatisk tro på at Russland er som Norge (eller i alle fall snart), og bør bli behandlet deretter.
Russland er dessverre i dag verken et demokrati eller en rettsstat. Og de områder dette kommer klarest til syne er nettopp det urolige Kaukasus. I motsetning til folk i Moskva eller St. Petersburg er ikke folk i Kaukasus blitt blendet og bedøvet inn i politisk apati av økningen i levestandard. Der må det fortsatt kuler, bombekastere og batonger til for å opprettholde illusjonen. Derfor: Neste gang Stortingskomitéen og UDI skal på studietur, bør ikke reisen gå til turistperlen ved Nevas bredder. Men snarere til Nazran, Groznyj og Makhatsjkala.
FRANSK ÅPNING I NORD
Smil til fotografen: Annenpiloten i et russisk Su-27 Flanker tar bilder av norske F16 utenfor Nordkapp 24.april.
Under den kalde krigen var de russiske bombeflyene et kjent men neppe kjært syn utenfor kysten av Nord-Norge. Enkelte Kald-krig veteraner forteller om episoder der flåter på opptil 100 russiske krigsfly kom i angrepsformasjoner mot norske småbyer. Russerne tøffet seg, men alle skjønte at de hadde en viss grunn til å gjøre det - i en verden der full atomkrig mot USA og NATO kunne bryte ut på få minutters varsel.
Ingen ser i dag for seg noen umiddelbar fare for atomkrig mellom øst og vest. De politiske og ideologiske motsetningene er ikke store nok til det. Ennå. Det russiske atomvåpenarsenalet er dessuten i en slik forfatning at det slettes ikke er sikkert at de interkontinentale rakettene ville kommet seg i lufta om det ble alvor. Og hvis den amerikanske marine ville det, kunne den sannsynligvis senket hele den russiske flåten før lunsj.
Like fullt: Russerne tøffer seg igjen, og ingen skjønner helt hvorfor. Rent bortsett fra behovet for å vise muskler overfor et Europa og NATO som er mer splittet og presset enn på det man kan huske.
I Norge har man brukt enhver offentlig anledning til understreke at man ikke anser russerne og deres fly som en trussel. Dette til tross for at de russiske bombeflyene er opptil 40 år gamle. Pilotene er ofte unge og utrente, og sitter i noen tilfeller opptil 18 timer bak spakene i strekk på sine lange turer fra Sør-Russland, opp rundt Kola og sørover - i noen tilfeller helt ned til Biscayabukta. Så tilbake igjen samme vei, langs norskekysten. Militærflyene flyr i internasjonalt farvann, men uten rardartranspondere eller kontakt med sivil luftfartsledelse. Det betyr at de i praksis er usynlige på alle andre radarer enn de militæres. De russiske styrkedemonstrasjonene i nord er en ulykke som venter på å skje.
Dette har islendingene innsett. Samtidig som som amerikanerne trakk sine jagerfly hjem fra Keflavikbasen i september 2006, skal russerne ha begynt med sine tokt mot Island mer eller mindre umiddelbart.
Demonstrativt fløy de ved flere anledninger rundt hele øya, før de igjen satte kursen mot Russland.
Flyvningene ble etterhvert en stor belastning på islendingene. Islandske flyverledere og piloter har uttrykt bekymring for at den viktige transatlantiske passasjertrafikken kan bli forstyrret av russernes flyaktivitet rundt øya.
Islands regjering har ved minst én anledning innkalt den russiske ambassadør på teppet, og bekymringsmeldinger har gått ut til NATO-partnerne om at man ønsket støtte.
Og det har islendingene nå endelig fått. Men fra Mellom-Europa. I følge Aftenposten kommer fire franske jagerfly i morgen til Sagaøya for å drive luftpatruljering, noe som primært betyr avskjæring av russiske bombefly.
Det er betydningsfulle signaler Frankrike sender med dette. Det er først og fremst et signal til Russland om at Frankrike, som en av Europas tre atommakter ønsker å følge nøyere med på hva russerne foretar seg i nord. Men det er også et signal til resten av verden om at Frankrike nå melder seg inn i kampen om nordområdene. Enorme naturressurser i og under havet og mulige nye, strategiske sjøruter står på spill, etterhvert som Nordpolens iskappe skrumper inn. Det er også slik at de land som viser sitt flagg flittigst i nordområdene senere vil ha mest å si dersom det skulle oppstå tvist eller konflikt. Dette er noe Russland er meget bevisst, og som delvis kan forklare det dramatisk økede russiske militærnærvær i nord.
Med Islands engstelse, burde Norge, som selv ligger i territoriell tvist med russerne om betydelige havområder i nord, sett behovet for flaggvisning i et nytt lys. Og i tillegg til de historiske og kulturelle bånd mellom Norge og Island, er det et faktum at ingen flyvåpen i Europa har mer erfaring med å avskjære russiske bombefly enn det norske. Norge burde vært det første land til å tilby fast jagerflypatruljering av havområdene rundt Island. I hvertfall hvis regjeringen mener alvor med sin nordområdepolitikk.
Se dokumentarfilmen "Kald fred" her: http://webtv.tv2.no/webtv/sumo/?treeId=33&progId=234287
Vesten må støtte Georgia
Innbyggerne i Georgia frykter krig etter at Russland har sendt store troppeforsterkninger til den georgiske utbryterrepublikken Abkhazia. Men Vesten sitter foreløpig med hendene i fanget.
Den lille fjellenklaven Abkhazia er formelt en del av Georgia, men det bryr ikke den Moskva-vennlige lokale regjeringen seg særlig om. Tidligere denne uken meldte russiske medier at Georgia drev styrkeoppbygging på grensen av utbryterrepublikken på størrelse med Aust-Augder fylke og at et nytt forsøk på å bringe liksom-landet under Tbilisis kontroll var på trappene. Om dette stemte er foreløpig uvisst.
Sannsynligvis var meldingen bare en del av en nøye planlagt russisk strategi. For noen timer senere rullet russiske panserkjøretøy lastet med nye "fredsbevarende styrker" inn i enklaven for å "beskytte republikens russiske borgere" mot mulig georgisk aggresjon.
Etter flere mislykkede georgiske forsøk på å bringe rebellene inn i folden, har Russland nemlig sørget for å utstyre det uregjerlige muslimske fjellfolket med russiske pass og statsborgerskap. Kreml kunne dermed med berettigelse sende soldater inn for å passe på "sine egne".
Minst 3000 russiske soldater står nå i Abkhazia. I følge georgiske medier skal soldatene det siste døgnet ha rykket helt frem til den georgiske grensen der de nå graver skyttergraver og forbereder seg på krig.
Den siste russiske styrkeoppbyggingen føyer seg inn i en lang rekke provokasjoner mot det Vest-vennlige Georgia den siste tiden, og det er ikke store gnisten som skal til for å antenne en blodig konflikt.
Men foreløpig sitter NATO, EU og USA på gjerdet. Og det passer perfekt inn i Kremls planer.
På NATO-toppmøtet i Bucuresti i forrige måned ble Georgia nektet såkalt MAP-status i forsvarsalliansen. Russernes vedvarende trusler og fordømmelser hadde virket på land som Norge og Tyskland, som var blant dem som gikk imot å gi Georgia den etterlengtede inngangsbilletten. Til tross for at ingen ville innrømme det åpent, var det liten tvil om at det var redselen for å fornærme Moskva, og med det miste lukrative næringslivskontrakter i Øst som var årsaken.
De siste dagers hendelser viser at et Georgia uten forsvarsalliansens beskyttende hånd er et lett bytte for den grådige mini-supermakten Russland. I denne situasjonen skylder Vesten Georgia en mer robust støtte enn halvhjertede bekymringsmeldinger fra Washington og Brussel. For det er nettopp i dette området at russerne nå tester ut hvor langt de kan gå i forholdet til Vesten. Det er her og det er nå at Vesten må vise at Russland ikke kan ture frem som det vil, og at det ikke er opp til Kreml å diktere hvilke land som har rett til NATOs beskyttelse.
Et demokratisk diktatur
Søndag ble en milepæl i Russlands nyere historie. Det skjedde da Valgkommisjonen på formelt grunnlag tuppet den sterkt kritiske Mikhail Kasianov ut av kampen om å bli landets neste president. Vladimir Putins åtte år lange prosjekt for å omdanne Russland fra demokrati til diktatur er dermed fullført.
Kasianov under en anti-Putin demonstrasjon i november 2007.
Den 2.mars går russerne til urnene for å velge president. Kjedeligere valg må man sannsynligvis minst 15 år tilbake i tid for å finne. I alle fall i russisk sammenheng. Saddam Hussein var som kjent også en mester i å regissere valg, etter godt gammelt mønster fra Sovjetunionen. Valg, der de sittende ledere høstet 99,8 prosent av stemmene, og der den angivelige valgdeltakelsen ofte ble klokket inn til 99,9.
Hvis man i det hele tatt kan stole på noen slags tall som kommer fra Øst i disse dager, har Putins utnevnte etterfølger Dmitrij Medvedjev nå en oppslutning på eventyrlig 82 prosent på meningsmålingene.
Hvis dette stemmer, er ikke tallene overraskende. Gjennom en nitid offentlig styring av hvem som på ulike måter kvalifiserer til å stille til valg, har Putin og hans assistenter ved de siste valgene effektivt skrellet av alle politikere de finner upassende.
Før jul ble de uavhengige kandidatene Boris Nemtsov og Garri Kasparov ofre for byråkratenes utsiling. Sistnevnte ble først nektet møtelokaler overalt i hele Moskva by for å arrangere det obligatoriske nominasjonsmøtet. Deretter uteble på mystisk vis de to offentlige sorenskriverene som skulle bevitne at Kasparov stilte til valg. I følge Kasparovs parti, ble de truet av ukjente myndighetspersoner til ikke å komme.
Og så var det bare den tidligere statsminister Kasianovs tur. Hans parti klarte til slutt å avholde nominasjonsmøte og melde ham inn som kandidat. Men som uavhengig kandidat måtte han i løpet av julen sørge for å få 2 millioner støtteunderskrifter fra 70 av Russlands fylker og regioner. Mot alle odds, og til tross for intents trakassering underveis, klarte Kasianov dette, og den 16 januar ankom han triumferende Valgkommisjonen med fire varebiler lastet med papir.
Men da altså de tidlige byråkratiske hindringene ikke virket, måtte Myndighetene ty til et gammelt og velprøvd triks; De hevdet at mange av underskriftene var forfalsket. Dermed står bare tre personer igjen for å "utfordre" Medvedjev. Ingen av dem har noen reell sjans.
Dmitrij Medvedjev - Putins kronprins får nå 82 pst oppslutning på målingene.
TÅLER IKKE KRITIKK
Noen sjans til å vinne hadde heller ikke Kasparov, Nemtsov eller Kasianov. Hvorfor nektet Kreml dem da å delta i valget? Svaret er Vladimir Putins panikk for kritikk.
Hadde de tre nevnte opposisjonelle fått stille til valg, ville de statskontrollerte russiske tv-stasjonene vært tvunget til å slippe dem til i fullt monn på lufta, på grunn av de stringente bestemmelsene i den russiske valgloven. Dette ville i så fall vært opposisjonens første virkelige mulighet til å slippe til med myndighetskritikk overfor et bredt publikum på minst fire år.
Det faktum at Putins politikk har fått en så massiv støtte i den russiske befolkningen de siste fire årene er mye takket være et nesten totalt fravær av opposisjonelle stemmer i det offentlige rom. For selv om velgerne støtter Putin, sier de fleste russere jeg har snakket med denne perioden at deres Putin-støtte kun er et resultat av at de ikke har fått forelagt noen politiske alternativer. Svært mange er misfornøyd med måten landet styres på og lei av den totale korrupsjonen, byråkratiet og fraværet av et uavhengig rettssystem - ting som under Putins regjeringstid er blitt langt verre og ikke bedre.
Hadde disse alternativene fått dekning i mediene istedet for å bli marginalisert og stemplet som "ekstremisme" som i dag, ville Putins nær totalitære grep om mediene, politikken og den offentlig russiske debatt kunne raknet som et korthus over natten.
En statsmann tar form
Over 70 pressefolk var akkreditert da Medvedjev besøkte Murmansk i forrige uke. TV2 fikk æren av å være eneste utenlandske nyhetsmedium representert.
-Det er pågrunn av at besøket kommer til å ha en viss betydning for Norge vi har latt dere komme, fortalte den presseansvarlige for arrangementet. Aleksej, het han. En ung, striglet mann i dyr dress som ikke ville si hva han het til etternavn. Heller ikke hvor han egengtlig jobbet. Fra russiske kolleger fikk jeg senere høre at han var en av de kommende stjerner i President Putins stab.
Det viste seg kjapt at jobben hans ikke så mye var å hjelpe pressen, som å holde den i nakken.
-Det er under ingen omstendighet lov til å stille visestatsministeren spørsmål, kunngjorde han advarende da han briefet meg om programmet, og lot det tydelig skinne igjennom at om jeg allikevel skulle gjøre det, ville jeg bli tuppet rett ut av pressepoolen.
Akkurat som de hadde gjort med en kollega i Moskva nylig. Hun hadde ikke klart å la være å slenge frem et spørsmål da Medvedjev avla sin stemme før Dumavalget den 2 desember. Hvorpå hun etterpå fikk høre fra de samme assistentene at hun herved var bannlyst fra alle fremtidige arrangementer landets kommende president skulle delta på.
Liksomvalgkamp
Det er ikke lenger noen tvil om at Medvedjev kommer til å bli Russlands nye president under valget 2. mars. Advokaten fra St.Petersburg skårer ufattelige 79 prosent på en måling gjort for internettavisen gazeta.ru(http://www.gazeta.ru/politics/elections2008). Men Aleksej og den flittige staben av unge medarbeidere fra Kreml, var nøye med å understreke at turen til Murmansk egentlig ikke var valgkamp. Først den 18.januar går det offisielle startskuddet for valgkampen. Ved å tyvstarte med en uke, kan Kreml fortsatt bruke statlige midler og ikke det lovbegrensede valgbudsjettet for å turnere landet. I mellomtiden går nå Medvedjev åpenbart i skole hos Kremls dyktige PR-rådgivere for å bli mer som Putin. Den litt stakkato og kontante talemåten Putin er kjent for er iferd med å komme på plass. Men fortsatt fremstår sannsynligvis 42-åringen litt for vennlig og litt for lite tøff - henfallen som han er til et og annet smil og vennlig kommentar.
Problemlandet Norge
Når Dmitrij Medvedjev nå starter sin valgkamp ombord på en tråler i Murmansk havn, signaliserer det tydelig at ressursforvaltning og nordområdespørsmål vil bli en prioritet for hans regjering. Og budskapet fiskerne i Murmansk hadde til presidentkandidaten er illevarslende for det norsk-russiske samarbeidet i tiden fremover: Beskytt oss mot nordmennenes trakassering i Nord!
Og Medvedjev svarte som en ekte "silovik", selv om han ennå ikke helt er blitt en(silovik=betegnelse på de nasjonalistiske 'haukene' i Kreml).
-Jaha, Norge, ja...sukket Medvedjev da skipperen på tråleren "Morgun" la ut om problemene i Nord.
Russlands neste president går til valg på løftet om å gjenføde den russiske marinen for å beskytte fiskerne mot aggressive naboland.
-Dette er helt nødvendig for å klare å bli en marinemakt igjen, sa Medvedjev. En militærmakt skal vi også bli, men spesielt en marinemakt.
Uttalelsene i Murmansk denne helgen varsler helt nye utfordringer i den norske nordområdepolitikken fremover. Regjeringen må være forberedt på ikke bare å møte en knallhard russisk retorikk rundt de omstridte havområdene i Nord, men også en ny russisk president som allerede nå varsler at han vil være villig til å sette makt bak Russlands krav i Barentshavet.
Se min videoblogg fra den russiske valgkampen
STORMAKTSPILL I ISØDET
Lukkede dører: TV2 på jobb i Barentsburgs gater
Det var lett å skjønne at det siste Boris Nagajuk ønsket var norsk pressefokus på den russiske virksomheten på Svalbard. Da jeg møtte opp på kontoret hans for å forsøke å gjøre et intervju, hadde han på forhånd forsøkt å nekte oss landingstillatelse med helikopter i Barentsburg. Vi ble nektet å leie lokal bil for å frakte oss rundt i byen, og flere av de russiske og ukrainske arbeiderne hadde fått streng beskjed om ikke å snakke med pressen.
Kanskje ikke så rart. Barentsburg er ikke bare et døende samfunn, men også en russisk verkebyll og pengesluk. Fortsatt klorer rundt 400 innbyggere seg fast på de forblåste klippene 5 mil fra Longyearbyen.
Kullgruven er nesten tom, effektiviteten er lav og infrastrukturen og bygningsmassen saneringsklar. Produksjonen av kull er nede i 135.000 tonn i året ? like mye som Store Norske Spitsbergen Kullkompani produserer på én uke (!). Gruveselskapet Trust Artikugol er derfor helt avhengig av massive statlige subsidier for fortsatt å sørge for en russisk tilstedeværelse på den strategisk viktige øygruppa.
Den russiske regjeringen har funnet ut av noe må gjøres med det bunnløse pengesluket på Svalbard, og denne uken fikk gruvedirektør Nagajuk besøk av en delegasjon på 30 russiske toppbyråkrater som i tiden fremover skal bestemme hva som kan gjøres. For å legge ned den russiske virksomheten på Svalbard er uaktuelt. Det har President Vladimir Putin bestemt.
Den russiske Svalbardkommisjonen antydet under sitt besøk denne uken at turisme og forskning er to mulige områder som kan blåse liv i Barentsburg. Kanskje også ny industrisastning. Derfor er det for inneværende år avsatt 200 millioner kroner på det russiske statsbudsjettet til ren oppussing. Neste år blir det enda mer.
Samtidig er det helt klart ikke i norsk interesse at russerne utvider sin virksomhet på Svalbard. Og for å hindre at så skjer, har man innført en miljølovgivning som er så streng at både norske og russiske industrialister river seg i håret av fortvilelse. Sannsynligvis ligger på og rundt Svalbard enorme forekomster av olje, gass, kull, gull og andre verdifulle mineraler. 65 prosent av fastlandet er i praksis fredet område. Det betyr store begrensningene på alle former for gruvedrift, prøveboring og byggeaktivitet.
Klorer seg fast: Bare 400 russere bor fortsatt i Barentsburg
Det er med dette i praksis blitt Miljøverndepartementet som utformer norsk Svalbardpolitikk. Og russerne er effektivt satt i en posisjon hvor Norge alltid kan henvise til miljøbekymringer hver gang russerne kommer med et nytt prosjekt.
Olje og gasskronene strømmer inn i den norske statskassa som aldri før, og Norge har akkurat nå ingen problemer med å måtte avstå fra utvidet industrivirksomhet og gruvedrift på Svalbard ? spesielt når gevinsten er at Russland ikke får et forsterket strategisk fotfeste. Men for russerne haster det å utvikle alternative inntektskilder på Svalbard.
I Svalbardtraktaten, som fastsetter de internasjonale spillereglene for øygruppen er Norge gitt et særlig ansvar for å forvalte naturressursene på en fornuftig måte. Samtidig garanterer traktaten at alle land skal ha like rettigheter og muligheter til å kunne høste av disse ressursene. Og det er dette siste poenget russerne stadig oftere fremhever.
Det store spørsmålet er: Når tar den russiske tålmodigheten med den norske Svalbardpolitikken slutt, og vil norske myndigheter ha nerver til å holde stand den dagen den store russiske bjørn bestemmer seg for å sette makt og muskler bak kravene?
FRYKTEN FOR MAKTEN
Den 7. oktober er det ett år siden den russiske journalisten Anna Politkovskaja ble skutt. Et drap som rystet verden, og endret mentaliteten til hele den russiske journaliststand. Enkelte mener det satte punktum for pressefriheten i Russland.
-Det var en påminnelse til oss alle hva som skjer med dem som ikke ville arbeide slik Kreml dikterer. Vi skjønte at hvis de kunne ta henne, en journalist av internasjonal klasse, kunne de ta oss alle, forteller Annas tidligere kollega Ilja Barabanov.
Ilja er én av stadig færre russiske journalister som driver med kritisk og uavhengig journalistikk. Det siste året er enda flere blitt skremt til taushet. Kanskje ikke så rart.
Siden 1992 er 47 russiske journalister blitt drept på grunn av jobben sin, i følge tall fra the Committee to Protect Journalists. Det gjør Russland til det tredje farligste landet i verden for journalister ? bare forbigått av Algerie og Irak.
Og dette er trolig bare toppen av et isfjell. Mange journalistdrap kamufleres trolig som selvmord. Ilja Barabanov, som i dag jobber for det uavhengige nyhetsmagasinet New Times forteller om et trusselbrev han fikk nylig, der det skrives konkret at han vil bli drept eller ?ledet til selvmord? om han ikke ligger unna en bestemt sak.
Men for de aller fleste russiske journalister er det langt i fra så drastiske trusler som får dem til å jobbe med den største forsiktighet. Bortsett fra et knippe uavhengige medier, driver størstedelen av russiske redaksjoner i dag selvsensur for å unngå mulig trøbbel for publikasjonen og dens ansatte. Det betyr at forsøk på å lage kontroversielle, farlige saker stanses lenge før de settes ned på papiret.
I den atmosfære av autoritær makt som er blitt skapt i landet under Putin, og etter den halvhjertede etterforskningen av Politkovskajas død, har journalistene skjønt at det lureste og sunneste er å holde seg på den sikre siden. Ulike interessegrupper, firmaer og organsisasjoner som misliker at journalister snoker i deres virksomhet, har tilsvarende skjønt at journalister er fritt vilt, og at de kan treffe ymse tiltak mot snushanene - og slippe unna med det
.
Den viktigste kontrollmekanismen over russiske medier i dag er med andre ord frykten. Frykt for at en mektifgfarlig etat skal bli fornærmet; frykt for å miste jobbene sine; frykt for å miste viktige adgangskort og akkrediteringer; frykt for at Ligningsvesenet eller en annen statlig etat plutselig skal komme på besøk og endevende livene deres etter en eller annen kritisk artikkel.
En annen, og like viktig mekanisme som truer den russiske ytringsfrihet er mangel på profesjonsstandarder og integritet i redaksjonene selv. I Russland styrer eierne rutinemessig den redaksjonelle kurs og i enkelte tilfeller det konkrete innhold i aviser, radio og tv. Selv i den uavhengige tv-stasjonen REN-TV som ofte smykker seg med betegnelser som ?fri, kritisk og uavhengig?, er man lojal til denne praksisen.
Den russisk storbanken som eier stasjonen har ikke gitt noen retningslinjer, fordi alle vet hva spillereglene er forteller redaksjonssjef Maksim Trojepolskij.
- Vi kommer aldri til å omtale vår hovedaksjonær på noen negativ måte, eller latterliggjøre det eierne står for. Vi kan ikke bite den hånden som gir oss mat, sier Trojepolskij.
Når hovedaksjonæren er Staten eller statlige firmaer, blir situasjonen mer kompleks.
Den tidligere uavhengige tv-kanalen NTV eies for eksempel i dag av den statlige energigiganten Gazprom.
-Vi kan ikke sende noe som skader interessene til eierne, innrømmer nyhetsredaktør Tatjana Mitkova.
I følge Mitkova finnes heller ikke i NTV nedtegnede retningslinjer for uønsket redaksjonelt innhold, men generelt må de være varsomme med alle nyheter som har potensial til å oppildne befolkningen til å gå ut i gatene og demonstrere. Dette gjenspeiler Kremls inngrodde frykt for at man også i Russland skal oppleve en oransjerevolusjon, som i Ukraina og Georgia.
Det som i Norge og svært mange andre vestlige land beskytter mot tilsvarende inngripen er Redaktørplakaten.
Denne etiske ?grunnloven? for redaktørenes arbeid og integritet er underskrevet både av medieeiernes og pressens organisasjoner og fastsetter det enormt viktige prinsipp at aksjonærer ikke skal ha mulighet til å styre innholdet i mediene.
Hvis forholdene i mediene i Russland skal endres, er det naturlige første steg at russiske redaktører får en tilsvarende overenskomst, og gjennom det større profesjonell stolthet, høyere aktelse i samfunnet, og mere mot - til å risikere å tråkke Makten på tærne.
In Memoriam: Anna Stepanovna Politkovskaja 1958-2006
Vil du høre mer om journalistenes arbeidsvilkår i dagens Russland, se dokumentaren ?Makten og Frykten? på TV2 Nyhetskanalen helgen 5-7 oktober.
Blodløst statskupp
De siste ukene har russiske aviser vært breddfulle av spekulasjoner om hva landets mektige mann skal foreta seg etter at han i mars blir tvunget til å gå av som president. Under partiet "Det Forente Russlands" landskongress i Moskva i går, slapp Vladimir Putin endelig katten ut av sekken og avslørte sine planer.
Etter langvarig press, besluttet en liksom-motvillig Putin å stille som partiets listetopp under valget på ny nasjonalforsamling 2 desember. På spørsmål om han også kunne tenke seg å bli statsminister, svarte Putin:
- Det er helt realistisk. Men på to bestemte vilkår.
Det ene er at partiet hans vinner valget, det andre er at en ordentlig og kompetent person blir landets neste president, når Putin i følge grunnloven blir tvunget til å fratre.
I følge meningsmålinger, vil Forente Russland kapre minst 50 prosent av stemmene under valget, og den første forutsetningen er dermed på plass. Når det gjelder presidentembetet, vil Putin og hans krets utvilsomt sørge for at "den rette" kandidat blir valgt av folket i mars neste år. Dette vil først og fremst være en person som er ydmyk, anonym og åpen for kun å være president på stas.
Planen er genial, og typisk Putin. Ved å late som de normale demokratiske spilleregler følges, sikrer Putin seg dermed fire nye år ved makten. Men denne gangen blir det ikke statsministeren som blir maktesløs marionett - slik praksis har vært under Putins 8 år ved makten. Heretter blir den russiske president lite annet enn en gallionsfigur, mens Putin selv uforstyrret beholder makten - både i regjeringen og i nasjonalforsamlingen.
I tiden fremover vil vi få se ytterligere politisk manøvrering i Moskva, inkludert de nødvendige grunnlovsendringer som praksis vil overføre makten fra president til statsminister og regjering.
Det er med andre ord ikke lenger så spennende hvem som blir landets neste president.
Makten forblir i Putins hender, også de neste fire år.
Et nytt Balkan?
Russland og Georgia hater hverandre mer intenst enn de fleste land. Nå tiltar ordkrigen. Vil det urolige området sør i Kaukasus bli det neste Balkan?
Spør du en russer hvilken mat han liker best, vil han nesten alltid trekke frem det georgiske kjøkken. Georgiske restauranter (som du finner på annethvert gatehjørne i store russiske byer) er kjent for sine gedigne middagsbord spekket med krydrede kjøtt- og grønnsaksretter akkompagnert av særegen fruktig rødvin.
Georgierne selv - temperamentsfulle, uendelig gjestfri og fødte handelstalenter, har alltid stått russerne nær. Nå blir de stadig oftere omtalt som fiender.
I forrige måned hevdet Georgia at Russland hadde sluppet en bombe på landets terroritorium. Russland fulgte opp med egne beskyldninger om georgiske fly og soldater som skulle ha krysset grensen til den omstridte provinsen Sør-Ossetia. Denne uken kom Georgias president Mikhail Saakashvili med de hittil mest oppsiktsvekkende påstander, da han foran FNs Hovedforsamling hevdet at landets militære hadde arrestert en gruppe geriljakrigere under ledelse av en russisk oberst i fjellene i nord-vest.
Russlands utenriksminister fulgte umiddelbart opp, og beskyldte Georgia for å ha likvidert en gruppe russiske soldater som befant seg på en "helt legitim" anti-terrorøvelse midt inne i de georgiske fjellene.
Uansette om de gjensidige beskyldningene stemmer eller ikke, har begge land satt seg i en posisjon hvor de risikerer å miste ansikt overfor sine egne borgere om de ikke følger opp med enda tøffere retorikk eller krav.
SItuasjonen er i høyspenn, og det kommer nå rapporter om store troppeforflytninger og spredte trefninger inne i de etniske enklavene Abkhazia og Sør-Ossetia. Begge disse områdene tilhørte opprinnelig Georgia, men fikk de facto uavhengighet etter blodige minikriger på 80- og 90-tallet. I dag støttes regimene i begge de to områdene av Russland. Men Georgia har på ingen måte gitt opp å få dem tilbake. Befolkningen i enklavene er nemlig en god mix mellom flere folkeslag, hvorav flere ønsker å bli gjenforent med Georgia.
Krigerfolk: Ossetisk geriljakriger, slik de så ut på 1800-tallet.
Alle ingrediensene for en Balkan-liknende borgerkrig er med andre ord til stede:
Et etnisk og religiøst lappeteppe; en klanbasert og tradisjonelt svært voldelig samfunnsordning; en stadig økende nasjonalisme og plenty av håndvåpen på private hender.
Og i bakgrunnen spøker supermaktene USA og Russlands evige ambisjoner om dominans over det strategisk og økonomisk viktige Kaukasus.
Georgisk ping-pong
Krenket georgisk luftrom: Russisk jagerbombefly av typen SU-24
En ny, pikant diplomatisk krise så i går dagens lys i det urolige Kaukasus. Georgia hevder to russiske jagerfly bevisst skal ha forsøkt å bombe en av landets radarstasjoner. Bomben, eller rettere sagt missilet av typen Kh-58 boret seg i stedet ned i bakken i en landsby bare 6 mil nordvest for hovedstaden Tbilisi og unnlot å detonere.
Det er tilsynelatende vanskelig å tro at Russland helt uten forsvarsel og politisk motiv ville gjennomføre et flyangrep på nabolandet Georgia. Enda vanskeligere er det å kjøpe at de i så fall skulle ha gjennomført angrepet midt på lyse ettermiddagen, under risiko for at flyene kunne identifiseres fra bakken. Og hvis de først skulle ha ønsket å tilintetgjøre en radarstasjon i et naboland med et slikt vågalt raid, er det all grunn til å tro at de ville sette seg fore å klare det - ikke miste den radarsøkende raketten i et veikryss flere kilometer fra målet.
Selv nekter russerne selvsagt enhver befatning med saken. Som en del av propagandakrigen i etterkant av "angrepet" har talsmenn for den russiskvennlige regjeringen i den georgiske utbryterrepublikken Sør-Ossetia pisket opp vannet ytterligere ved å hevde at det var georgiske jagerfly som var på vingene for å bombe mål i deres omstridte område. På vei tilbake fra et mislykket raid, skal så disse flyene ha mistet sin bombelast over sin egen landsby.
Om mulig, er sistnevnte beskyldning enda mer usannsynlig enn den første. Georgia har for det første ikke SU-24 i sitt beskjedne luftforsvar. For det andre har de etter eget utsagn ingen russiskproduserte radarødeleggende raketter.
Selv om regjeringen i Tbilisi hevder den har radarutskrifter som beviser at flyene kom inn fra russisk territorium og nå forsøker å samle støtte for sitt syn i NATO og hos sin mektige allierte USA, fins ingen bevis for at flyene faktisk hadde til hensikt å angripe nabolandet. Disse dagene pågår en storstilt russisk militærøvelse nettopp i det nordlige Kaukasus, mot grensen til Georgia, og den mest sannsynlige forklaring på episoden er noen av de vanlige faktorene som så ofte gjør at Russlands væpnede styrker havner i trøbbel: Menneskelig svikt, slurv og tilfeldigheter: En porsjon feilnavigering, en porsjon teknisk svikt som gjør at bomben faller av, ansvarsfrakrivelse hos de militære, og til slutt den velprøvde og loslitte kriseplan som russiske politiske myndigheter og byråkrater alltid tyr til når noe går galt: Tåkelegging og total benektelse.
Og i mangel av en ydmyk og betimelig unnskyldning er resultatet nå blitt en ny diplomatisk isfront mellom Tbilisi og Moskva. De to landene har fra før et meget kjølig forhold, og to store uløste territorielle disputter i konfliktene om Sør-Ossetia og Abkhazia.
Georgia bruker i mellomtiden grensekrenkelsen for alt den er verdt, og manøvrerer nå med kløkt for kanskje å kunne få fremskyndet sitt medlemsskap i NATO. Nettopp et slikt resultat av det som sannsynligvis bare var et uhell, vil ytterligere forverre forholdet. Ikke bare mellom Georgia og Russland, men også mellom Russland og Vesten.
EN NY KALD KRIG? NEPPE!
En russisk militærmaskin som rustes opp, et Kreml som stadig oftere truer og refser Vesten. Er en ny kald krig i anmarsj? blir jeg ofte spurt av lesere, seere og kolleger. Nei, neppe. Her skal du få vite hvorfor:
De fleste historikere er enige om at Den kalde krigen startet den 29. august, 1949. Dagen da Sovjetunionen, lenge før vestlige eksperter mente de burde være i stand til det, gjennomførte sin første atomprøvesprengning. Varte gjorde den i over 40 år - helt til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991.
Den kalde krigen kjennetegnes av minst fire hovedforhold:
-En beinhard retorikk og stadige aggressive utspill fra Sovjet mot USA og omvendt.
-Et høyintensivt våpenkappløp mellom USA og Sovjet - både på konvensjonelle våpen og atomvåpen.
-En enorm ideologisk motsetning - mellom et totalitært kommunistdiktatur og et demokratisk, kapitalistisk Vesten.
-En terrorbalanse, som virket slik at begge parter visste at om det kom til krig, ville begge bli utslettet av motpartens atomvåpen.
Det eneste av disse trekkene som vi ser elementer av i dag, er det første: Retorikken, som har spissert seg kraftig til over konflikten om amerikansk rakettskjold i Europa. Men også ordbruken i dag er milevis unna det man opplevde under Den kalde krigen, hvor Khrusjtsjovs berømte utsagn om at han ville "Begrave" Vesten, og Reagans betegnelse på Sovjet som "Ondskapen Imperium", nok var to av høydepunktene.
Russlands lager av sjø- og landbaserte interkontinentale raketter er i dag sterkt redusert, og trass i solide inntekter fra olje- og gasseksport, sliter landet med å vedlikeholde sitt aldrende lager av atomraketter. For øyeblikket hersker det liten tvil om at USA har et klart overtak i strategisk kapasitet, og alle vet det.
Russland har riktignok startet en kraftig opprustning av Forsvaret, med en 8-dobling av forsvarsutgfitene siden 1999. Men selv med den planlagte og bebudede opprustningsinnsats er landet trolig flere tiår unna å kunne matche USA i kjernefysisk og konvensjonell kapasitet.
Det fins i dag ingen grunnleggende ideologisk motsetning mellom Russland og Vesten. Russland strever kanskje med å passe inn i den strengeste vestlige definisjon av "demokrati", men en stor grad av ytringsfrihet og demokratiske rettigheter fins tross alt, som Sovjetborgerne bare kunne ha drømt om. I likhet med USA må Russland i dag sies å være styrt etter markedsliberale, kapitalistiske og altoverveiende demokratiske prinsipper, fremfor noen totalitær ideologi.
Til sist: Det fins i dag ingen overhengende fare for kjernefysisk ragnarokk. Gjennom de omfattende nedrustningsavtalene som ble undertegnet på 80- og 90-tallet er atomlagrene på begge sider av Atlanteren drastisk redusert. Både USA og Russland har gjensidig rett til inspeksjoner av deler av hverandres atomarsenal, og det eksisterer ikke lengre noe jernteppe, som under Den kalde krigen - der ledere på begge sider ofte måtte gjette seg til hva som skjedde på den andre siden. Innsyn og åpenhet gir også avspenning, og i dag snakker ingen lenger om "terrorbalansen" som noe sentralt begrep i sikkerhetspolitikken.
Russlands president Vladimir Putin nærmer seg slutten på sitt snart åtte år lange prosjekt som i grove trekk har gått ut på å få sving på russisk økonomi, og å gjenreise stoltheten og nasjonalfølelsen i det russiske folk - samt få gjenopprettet Russlands internasjonale posisjon og anseelse.
Helt på tampen av sin presidentperiode, tillater Putin seg nå å teste om han har lykkes. Og konstaterer, sannsynligvis med en viss tilfredshet at når den Russiske president snakker, lytter Verden.
Forskjellen er slående med for eksempel situasjonen i 1999 da en, i virkelighetet gedigen krise truet forholdet Vesten - Russland over bombingen av Jugoslavia. Daværende president Boris Jeltsin gikk da også knallhardt ut; truet og gestikulerte. Men få brydde seg mye om ham og krisen gikk over. 
En avskjæringsrakett fyres ut fra en amerikansk krysser i Stillehavet 27.april. Foto: AP
I dag er Russland på nytt blitt en stormakt - først og fremst på grunn av de enorme petroleumsreservene og energieksporten, som hele Europa er blitt avhengig av. Først og fremst derfor lytter Verden når Putin blåser seg opp.
Men noen ny Kald krig er det ikke snakk om. Kanskje heller en kald fred. I alle fall hvis russerne fortsetter å bruke det eneste våpen i sitt arsenal som virkelig skaper respekt, og skrur av gassen til vinteren dersom de pånytt blir fornærmet.
Kilder:
Stratfor.com
J.L. Gaddis: "The Cold War" (2005)
Wikipedia.org
Alarm på Kola
Men artikkelen som var utgangspunktet for skremmeskuddet hadde allerede vært ute i over ett år i Russland - publisert i juli 2006 i et russisk fagtidsskrift. Hadde Bellona ny informasjon som gjorde at situasjonen med ett var blitt akutt i går? Ulmet det i atomlageret, slik at Finnmarks befolkning burde komme seg i tilfluktsrommene og begynne å tygge jodtabletter? Nei.
Statens Strålevern, som med en viss forbauselse registrerte at det var slått alarm om en gammel sak, oppklarte senere at faren for en ukontrollert kjedereaksjon var svært lav, og hadde vært det i årevis.
Det eneste som gjorde situasjonen akutt i går var statsministerens forestående reise til Kola, og Bellonas sårt tiltrengte behov for blest om en sak som de siste åra så godt som er blitt glemt i den norske offentligheten. Med gårsdagens utspill om akutt atomfare på Kola, er statsminister Stoltenberg nærmest forpliktet til nok en gang å sette atomspørsmålet høyt på agendaen under sitt besøk i Nordvest-Russland. Dette i en tid da forholdet mellom Norge og Russland er kjøligere enn på lenge, og dialog med russiske toppolitkere sårt tiltrengt også på en rekke andre områder.
Andrejevabukta atomavfallslager. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk
I snart 10 år har atomlageret i Andrejevabukta vært et viktig tema for norske miljøvernmyndigheter og Statens Strålevern. 120 millioner kroner har Norge sprøytet inn i diverse tiltak for å utbedre det falleferdige lageret.
Totalt har Norge punget ut med nesten halvannen milliarder kroner til atomopprydding på Kola de siste 10 åra. Kritikerne mener dette holder. Pengebruken i Atomhandlingsplanen har tidligere vært gjenstand for flengende kritikkk. Både av uavhengige forskere og av Riksrevisjonen.
En kjent forsker, samt nestlederen for Forsvarskomiteen i Stortinget gikk for et par måneder siden ut på TV2 og uttrykte forbauselse over at såpass store midler - 150-250 mill kr. årlig - fortsatt ble sprøytet inn i prosjekter Russland har mer enn god nok råd til å håndtere selv. For hvorfor skal et land som nå er gjeldsfritt, i sterk økonomisk vekst og i ferd med å bruke flere hundre milliarder kroner på en voldsom opprustning av forsvaret sitt, være avhengig av norske skattebetalerkroner for å rydde opp i søppelet etter den kalde krigen?
Bellonas alarmutspill i går må sees i lys av denne kritikken, og en mulig frykt for at de solide midlene organisasjonen selv har høstet over Atomhandlingsplanen skulle tørke ut.
For i virkeligheten trenger Russland alledeles ikke disse pengene, ei heller vår ekspertise, etter å ha vært verdensledende på atomteknologi i snart 50 år. Dette vet norske myndigheter godt. Hva er så grunnen til at vi bryr oss, og fortsatt punger ut med et smil?
Jo, for disse pengene kjøper Norge seg innsyn i ellers lukkede områder og anlegg og kanskje viktigst:Tilgang til å snakke direkte med russiske ansvarlige myndighetspersoner på jevnlig basis. Dette bekrefter sentrale norske aktører som i mange år har deltatt aktivt i atomoppryddingen.
Ved å starte nettopp ulike "samarbeidsprosjekter" med russerne på en rekke ulike områder er det dermed grunn til å tro at våre myndigheter helt siden Sovjetunionens oppløsning løpende har kunnet sikre seg verdifull, førstehånds informasjon om hvor stor den faktiske atomfaren på Kola er. Og også om andre ting.
At satsningen i forhold til russerne og i statsbudsjettet kalles miljøopprydding og ikke spionasje er forståelig.
Kanskje har Norge i så måte investert sine penger klokelig.
Spørsmålet er bare: Når vil russerne si at nok er nok, og pånytt stenge portene for velmenende nordmenn som kommer på besøk, lastet med amerikanske dollar, geigertellere og fotoapparater? Svaret er: De har allerede begynt.
I februar i år ble spesialrådgiver i Forsvarsdepartementet Ingjerd Kroken nektet adgang til Russland og erklært uønsket for fremtiden. Kroken hadde jobbet nettopp på lukkede russiske militære verft og havner i årevis, for å følge opp prosjekter for å hugge opp gamle russiske atomubåter. Det er senere kommet frem at russerne mener Kroken har forsøkt blant annet å samle informasjon om Nordflåtens kapasiteter under sine Russlandsturer.
Hele affæren er en klar melding til Norge om at porten snart vil bli lukket, og at Russland ikke lenger trenger norske observatører når de nå starter sitt storstilte militære opprustningsprosjekt i Murmanskfjordens hemmelige bukter og viker.
De ueniges umulige prosjekt
Russlands ukuelige "Uenige" forsøkte i dag enda en gang å uttrykke sin uenighet mot president Putin og hans regime. Enda en gang ble de fredelige demonstrantene feid av banen av Putins paramilitære "stormpoliti".
Med sjakk-kjempen Garri Kasparov i spissen reiste i dag en liten flylast med opposisjonelle fra Moskva til den sørlige byen Voronezj. Målet deres var på fredelig vis å markere sin motstand mot president Putin og hans styre. Tidligere i måneden ble den samme Kasparov holdt igjen på flyplassen da han forsøkte å holde demonstrasjon i byen Samara, som var åsted for det årlige EU-Russland toppmøtet.
I dag kom den tidligere sjakkmesteren, nå politikeren (og kanskje presidentkandidaten) seg i det minste avgårde. Men i sentrum av Voronezj ventet flere hundre politifolk og paramilitært opprørspoliti - det fryktede "OMON".
En halv time var alt demonstrantene fikk, før arrestasjonene begynte. Et øyenvitne fortalte til nettavisen "Lenta.ru" at én enslig plakat med en påskrift som knyttet Kreml til drapet på den kjente journalisten Anna Politkovskaja, var det som gjorde at politiet begynte sine arrestasjoner og brøt massen opp.
Nå i kveld betegner "De Ueniges" leder, Garri Kasparov marsjen som en fiasko, grunnet de lokale myndigheters sabotasje.
Demonstranter stoppes av opprørspoliti i Voronezj i ettermiddag
"De uenige" har marsjert før, og vil sannsynligvis prøve igjen. Men i hovedstaden Moskva, så vel som i Putins fødeby St.Petersburg er de hittil konsekvent og hardhendt blitt slått til jorden av opprørspolitiet, etter at lokale myndigheter har forbudt dem å ytre sine meninger i offentlighet.
I dag møtte bare 150 demonstranter opp, langt færre enn antall politifolk. Etter enda en mislykket markering i dag, vil sannsynligvis enda færre av Russlands allerede sterkt marginaliserte opposisjon møte opp neste gang.
Og neste demonstrasjon kan bli svært avgjørende. Den finner nemlig sted i St.Petersburg den 9. Juni, foran øynene på statsledere, regjeringssjefer og næringslivstopper fra hele verden, blant annet vår egen Jens Stoltenberg.
Byen er da åsted for det prestisjetunge St. Petersburg Economic Forum, med selveste Vladimir Putin som vert og primus motor.
Putin og hans kumpaner vil sannsynligvis gjøre alt de kan på forhånd for å hindre demonstrantene i å komme frem. Og skal man dømme etter tidligere episoder vil nok Kasparov og co kun få minutter på seg til å fremføre sine kritiske budskap før langkøllene og tåregassen driver dem tilbake under jorden, der Putin tydeligvis mener at landets fremste intelligentsia hører hjemme.
Hvorfor er så Putin, som på meningsmålingene scorer opp mot 70 prosen for tiden, så redd for noen titalls middelaldrende intellektuelle med plakater?
Fordi den ødelegger hans illusjon av enighet. Av samstemthet og "politisk harmoni", som den man hadde i Sovjettiden.
Fordi Putin vet at landets opposisjonelle støttes moralsk og stundom pengemessig av samtlige vestlige regjeringer, fra Warszawa til Washington.
Og fordi Putin sannsynligvis vet at mange av opposisjonens slagord og argumenter, er både sanne og relevante for den jevne russer - får han bare høre dem!
Russlands nesten eneveldige leder gjennom snart 8 år er snart klar til å gå av med pensjon. Men før han gjør det, vil han forsikre seg om at den som fortsetter hans politiske kurs tar over roret ved presidentvalget i mars 2008. Og Putin vil benytte alle midler til rådighet for å oppnå dette målet.
Som en annen kjent opposisjonspolitiker, og en av lederne for de samme "Uenige" sa til TV2 i en samtale med meg for noen måneder siden:
-Russland har aldri vært noe demokrati. Aldri. Og det er dette som er hovedmålet vårt det neste året; å fortelle folk at det kun er ved frie valg at man i et normalt, sivilisert land avgjør hvem som skal sitte ved makten.
Litvinenko - drapet som aldri blir oppklart
Etter å ha ligget i skuffen til journalisten Sergej Dorenko i 9 år, ble i dag en videokassett gjort tilgjengelig for Associated Press og Wall Street Journal. Videoen viser Litvinenko og to av hans kolleger på en russisk "datsja" i april 1998, mens de forteller journalisten om sine kvaler rundt ordre de skal ha fått om å kidnappe, mishandle og drepe fremstående russiske forretningsmenn.
Påstandene er ikke nye. Litvinenko og en gjeng kamerater i finnlandshetter holdt allerede i november 1998 en pressekonferanse i Moskva, der de gikk ut med de samme opplysningene.
Men i følge pakten som ble innngått på datsjaen den kvelden, skulle nettopp denne videoen offentliggjøres i tilfelle en eller flere av dem ble drept. Det ble altså en av dem i november i fjor, men først i dag ble det til nå hemmeligholdte materialet vist. Dette sammenfalt på en underlig måte med at den britiske påtalemyndigheten i går kunngjorde at de hadde tatt ut tiltale mot en annen ex-KGB/FSB offiser, Andrej Lugovoj, for drapet.
I Russland florerer nå på forutsigbart vis konspirasjonsteoriene som makk i møkk. Men i bestrebelsene med å holde fakta fra fiksjon og konspirasjon, synes det naturlig å nevne ett navn, hvis rolle i hele denne saken har vært like mye offer som aktør: Boris Berezovskij. Den brilliante matematikeren, bilselgeren og tidligere sikkerhetsrådgiveren til Boris Jeltsin, er i dag den ubsestridte statsfiende nummer én for Vladimir Putin og hans regime.
Det var ham Litvinenko skal ha fått i oppdrag å drepe, men nektet. Det var også han som eide TV-kanalen der journalisten Dorenko jobbet på det tidspunkt han ble "innkalt" til FSB-agentenes hytte for å forevige deres testament.
Det var samme Berzovskij som flyktet til Storbritannia omtrent samtidig med Litvinenko, og som trolig takket være hverandre kunne innkassere politisk asyl kort tid etter.
Det var også Berezovskij som i november i fjor i sin stretch-limo cruiset inn til sykehuset der Litvinenko lå på sitt dødsleie og ble familiens medietalsmann, samtidig som han med vrede og overbevisning hevdet at Russlands president Vladimir Putin stod bak drapet.
I russiske medier blir nettopp Berezovskij fremstilt som en av dem som kunne hatt et motiv for å myrde Litvinenko. Det er ingen tvil om at milliardærens edderkoppaktige rolle i dette dramaet fortjener å bli avklart offentlig, like mye som Andrej Lugovojs.
Men at den nå siktede russiske statsborger Lugovoj skal bli utlevert til Storbritannia er like usannsynlig som at den nå britiske statsborger Boris Berezovskij skal bli utlevert til Storbritannia, slik Kreml krever.
Etter alle solemerker vil dermed en av dette tiårets mest dramatiske og omtalte drapssaker forbli en gåte.
Bondevik og den vanskelige freden
Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og hans nystartede Oslosenter har avholdt sin hittil største ?event?, et minitoppmøte med prester, ex-statsministre og ?presidenter fra ymse land. Men møtet blir møtt av kritikk. Har kritikerne rett?
I August i fjor ble Oslosenteret for demokrati og menneskerettigheter startet, med de to tidligere KrF-toppene Kjell Magne Bondevik og Einar Steensnæs i spissen. Etter en treg start fikk senteret denne uken sin ilddåp med et viden publisert toppmøte i miniatyr. Rundt 35 toppnavn fra 15 land var invitert; tidligere stats- og regjeringssjefer, krydret med eksperter og talsmenn for ymse interessegrupper ? svært mange fra Midtøsten. Og trekkplasteret ? ingen ringere enn Irans tidligere president Mohammad Khatami.
Møtet, som skulle fremme dialog mellom kulturer, religioner og ulike politiske syn, ble tidlig møtt med kritikk. Iranske opposisjonelle, en høylytt men som regel fredelig gjeng, responderte først, med en brev- og telefonkampanje for å hindre at ex-presidenten i Iran skulle få sette sine kappeinnhyllede bein på norsk jord. Eksiliranerne hevder at Vestens syn på Mohammad Khatami som en vennlig reformist er fullstendig forfeilet; basert på sjarmen fra en mild og snill retorikk og et vinnende smil. Khatami, som var president i Iran i 8 år fra 1997 til 2005 er i virkeligheten en tyrann med blod på hendene, hevder iranerne. De viser blant annet til systematiske brudd på menneskerettighetene og de angivelig tusenvis av henrettelser som ble utført i disse årene. Steining av kvinner og menn som hadde begått ?seksuelle forbrytelser? (sex utenfor ekteskapet) og henrettelser av mindreårige toppet seg nettopp på denne tiden, hevder de landflyktige.
Khatami har i tillegg en meget tvilsom ?cv?, blant annet som propagandaminister under krigen med Irak på åttitallet, og en av arkitektene bak kampanjen for å få ungdomsskoleelever til å kjempe i krigen ? med mullaens løfte om at heltene garantert ville være sikret en plass i Paradis dersom de døde. Så hvorfor invitere en slik mann til et seminar som handler om demokrati, forståelse og menneskerettigheter?, spurte de opposisjonelle iranerne.
Den andre del av kritikken mot Bondeviks fredsmøte kom fra det Israelvennlige kristen-Norge, som lurte på hvorfor Israel ikke var invitert til et møte der Midtøsten-folk skulle diskutere fundamentalisme og toleranse i en verden preget av vold og terror. Israel, som mer enn noen ?vestlig? stat har opplevd fundamentalisme og politisk vold på kroppen.
Bondevik kunne ikke gi noen fullgod forklaring på dette, og henviste til at man ikke ønsket at dialogseminaret skulle bli dominert av den israelsk-palestinske konflikten.
Men virkeligheten kan ofte være langt enklere enn man tror.
Konferansens trekkplaster, seyyed Mohammad Khatami ville neppe ha kommet i det hele tatt, om israelske religiøse eller politiske ledere hadde deltatt. For brent barn skyr ilden. Tilfeldighetene ville det nemlig slik at Khatami, vestlig orientert og ?reformvennlig? som han var den 8 april 2005 besluttet å gå i begravelsen til Pave Johannes Paul II. På grunn av den alfabetiske sitteordningen under seremonien ble mullaen sittende ved siden av Israels president Moshe Katsav. Katsav, som opprinnelig er iransk jøde, fortalte senere at de to hadde funnet tonen og kommet i snakk i løpet av den langdryge bisettelsen. Dette var i virkeligheten den første direkte kontakt mellom statsledere fra de to land siden 1979, og utviklet seg til en skandale så stor på Khatamis hjemmebane, at han offentlig måtte gå ut og benekte at noen kontakt hadde funnet sted. Kanskje var episoden en av grunnene til at den kompromissløse Mahmoud Ahmadinejad vant valget samme år, og i dag sitter som Irans president.
Det er ingen hemmelighet at Khatami ser for seg et comeback ved det iranske presidentvalget i 2009, og et nytt håndtrykk med en israelsk religiøs eller politisk leder ville torpedert enhver slik plan, uansett hvilken støtte han ville fått av den stadig sterkere studentopposisjonen i Iran.
Bondevik og hans stab av dyktige rådgivere må utvilsomt ha visst om denne konflikten. De vet også hvor uhyre sentral nettopp den israelsk-palestinske konflikt er for hele dialogen mellom den vestlige og muslimske verden. Denne gangen måtte altså behovet for virkelig dialog vike for behovet for god PR og heftige, kappekledde trekkplastre for det nystartede Oslosenteret.Den russiske bjørn brummer
I den siste tid har den russiske bjørn brummet stadig oftere. Men har den grunn til det?
Under NATO-toppmøtet i Oslo i forrige uke, mens det internasjonale pressekorpset satt benket, ventende på pressekonferansen til den russiske utenriksminister, utspilte det seg en selsom scene på første rad.
De fremmmøtte diskuterte i det stille hva ministeren kom til å si omkring Putins sjokkmelding samme dag om at Russland midlertidig trekker seg fra nedrustningsavtalen CFE. En ukrainsk journalist like bak meg bøyer seg fram og sier med overbevisning: "Det er Sovjetunionen - enda en gang. De burde bygget veier, men lager i stedet våpen." Fra første rad kommer et hånlig sukk fra to velstriglete unge menn fra en av de russiske nasjonale TV-kanalene: "Ukrainer, ja. Snakker dårlig russisk. Har ikke skjønt noen ting." Dryppende av sarkasme begynner de to russerne å spørre ut ukraineren om landets motiver for å ville bli med i NATO, "på randen av borgerkrig og kaos" som de mener landet er. Ukraineren forsøker å forklare at hele den politiske krisen i landet begynte nettopp med NATO-spørsmålet, og kommer enda en gang med utfall mot Russland, som han mener ligner mer og mer på den totalitære stat som kjempet mot USA om verdensherredømmet på 70-tallet. Det eneste som trolig avverget at journalistene til slutt fysisk røk i fletta på hverandre var sannsynligvis at utenriksministeren ankom, og de i stedet måtte jobbe.
Hele episoden er svært typisk for det som nå skjer i Russland. President Vladimir Putin har med stort hell klart å samle folket bak sitt nasjonalistiske prosjekt. De aller flest russere - fra bønder og industriarbeidere til journalister og børsmeglere later til å ha blitt forført av symbolikken, retorikken og nostalgien som Putin og andre regjeringstopper så bevisst spiller på. Hver gang presidenten kommer med et nytt utfall mot Vesten reagerer befolkningen med ryggmargen og hjertet. Som fotballtilhengere på hjemmekamp applauderer folkedypet Putins stadig mer aggressive budskap om at Russland skal man ikke kødde med, og krever mer. Det at et folk har stolthet og kjærlighet til sitt land er ikke nødvendigvis noe negativt, men som alltid - når man leker med nasjonalisme, kommer fremmedfrykten - fremmedhatet også. Om ikke alltid tilsiktet, så som en bieffekt: - Det er oss mot dem som gjelder. Til å begynne med under Putins regjeringsperiode var det tsjetsjenerne som ble statssanksjonerte mål for fremmedfrykten. Så ble georgiere og kaukasusfolk i sin alminnelighet jaget fra markedene og kioskene de drev. Selv blant ellers normale og nøkterne mennesker kunne man stundom høre "svartskaller" og liknende som tilsynelatende stuerene betegnselser på mennesker med annet enn slavisk avstamning. Og som ventet - hatkriminaliteteten eksploderte. Nå er det esterne som er hatobjekt nummer én etter fjerningen av krigsminnesmerket i Tallinn. Anført av ekstrem-nasjonalistiske ungdomsorganisasjoner som "Nasji" ("Våre") og "Molodaja Gvardia" ("Den unge garde") som sannsynligvis har mye mer enn meningsmessig fellesskap med regjeringspartiet.
Gradvis begynner vi som reiser mye til Russland å merke at mistenksomheten overfor fremmede faktisk gjelder nesten samtlige vestlige som besøker landet. Stadig oftere blir man som vestlig i Russland avkrevd dokumenter og forklaringer på hvem man er og hva man gjør der av diverse offisielle personer. Og til stadighet mumles det når man introduserer seg som for eksempel journalist - "...ja, men sikkert egentlig spion!".
Et betimelig spørsmål er om Putin og hans regjering i tilstrekkelig grad har tatt lærdom av historien og vet hva de gjør når de nå på en så hyppig og skamløs måte leker med nasjonalisme - i en befolkning som helt siden 1991 har lengtet etter mer orden, samhold og stolthet.
