Georgisk ping-pong

Russiske jagerfly skal mandag ha sluppet en bombe over Georgia.  Russiske talsmenn hevder det var georgiske fly som angrep sitt eget territorium. Hvem skal vi tro på?

Angrep Georgia?: Russisk jagerbombefly av typen SU-24
Krenket georgisk luftrom: Russisk jagerbombefly av typen SU-24


En ny, pikant diplomatisk krise så i går dagens lys i det urolige Kaukasus. Georgia hevder to russiske jagerfly bevisst skal ha forsøkt å bombe en av landets radarstasjoner. Bomben, eller rettere sagt missilet av typen Kh-58 boret seg i stedet ned i bakken i en landsby bare 6 mil nordvest for hovedstaden Tbilisi og unnlot å detonere.

Det er tilsynelatende vanskelig å tro at Russland helt uten forsvarsel og politisk motiv ville gjennomføre et flyangrep på nabolandet Georgia. Enda vanskeligere er det å kjøpe at de i så fall skulle ha gjennomført angrepet midt på lyse ettermiddagen, under risiko for at flyene kunne identifiseres fra bakken. Og hvis de først skulle ha ønsket å tilintetgjøre en radarstasjon i et naboland med et slikt vågalt raid, er det all grunn til å tro at de ville sette seg fore å klare det - ikke miste den radarsøkende raketten i et veikryss flere kilometer fra målet.

Selv nekter russerne selvsagt enhver befatning med saken. Som en del av propagandakrigen i etterkant av "angrepet" har talsmenn for den russiskvennlige regjeringen i den georgiske utbryterrepublikken Sør-Ossetia pisket opp vannet ytterligere ved å hevde at det var georgiske jagerfly som var på vingene for å bombe mål i deres omstridte område. På vei tilbake fra et mislykket raid, skal så disse flyene ha mistet sin bombelast over sin egen landsby. 

Om mulig, er sistnevnte beskyldning enda mer usannsynlig enn den første. Georgia har for det første ikke SU-24 i sitt beskjedne luftforsvar. For det andre har de etter eget utsagn ingen russiskproduserte radarødeleggende raketter. 

Selv om regjeringen i Tbilisi hevder den har radarutskrifter som beviser at flyene kom inn fra russisk territorium og nå forsøker å samle støtte for sitt syn i NATO og hos sin mektige allierte USA, fins ingen bevis for at flyene faktisk hadde til hensikt å angripe nabolandet. Disse dagene pågår en storstilt russisk militærøvelse nettopp i det nordlige Kaukasus, mot grensen til Georgia, og den mest sannsynlige forklaring på episoden er noen av de vanlige faktorene som så ofte gjør at Russlands væpnede styrker havner i trøbbel: Menneskelig svikt, slurv og tilfeldigheter: En porsjon feilnavigering, en porsjon teknisk svikt som gjør at bomben faller av, ansvarsfrakrivelse hos de militære, og til slutt den velprøvde og loslitte kriseplan som russiske politiske myndigheter og byråkrater alltid tyr til når noe går galt: Tåkelegging og total benektelse.

Og i mangel av en ydmyk og betimelig unnskyldning er resultatet nå blitt en ny diplomatisk isfront mellom Tbilisi og Moskva. De to landene har fra før et meget kjølig forhold, og to store uløste territorielle disputter i konfliktene om Sør-Ossetia og Abkhazia.

Georgia bruker i mellomtiden grensekrenkelsen for alt den er verdt, og manøvrerer nå med kløkt for kanskje å kunne få fremskyndet sitt medlemsskap i NATO. Nettopp et slikt resultat av det som sannsynligvis bare var et uhell, vil ytterligere forverre forholdet. Ikke bare mellom Georgia og Russland, men også mellom Russland og Vesten.

EN NY KALD KRIG? NEPPE!

En russisk militærmaskin som rustes opp, et Kreml som stadig oftere truer og refser Vesten. Er en ny kald krig i anmarsj? blir jeg ofte spurt av lesere, seere og kolleger. Nei, neppe. Her skal du få vite hvorfor:


De fleste historikere er enige om at Den kalde krigen startet den 29. august, 1949. Dagen da Sovjetunionen, lenge før vestlige eksperter mente de burde være i stand til det, gjennomførte sin første atomprøvesprengning. Varte gjorde den i over 40 år - helt til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. 

Den kalde krigen kjennetegnes av minst fire hovedforhold:
-En beinhard retorikk og stadige aggressive utspill fra Sovjet mot USA og omvendt.
-Et høyintensivt våpenkappløp mellom USA og Sovjet - både på konvensjonelle våpen og atomvåpen.
-En enorm ideologisk motsetning - mellom et totalitært kommunistdiktatur og et demokratisk, kapitalistisk Vesten.
-En terrorbalanse, som virket slik at begge parter visste at om det kom til krig, ville begge bli utslettet av motpartens atomvåpen.

Det eneste av disse trekkene som vi ser elementer av i dag, er det første: Retorikken, som har spissert seg kraftig til over konflikten om amerikansk rakettskjold i Europa. Men også ordbruken i dag er milevis unna det man opplevde under Den kalde krigen, hvor Khrusjtsjovs berømte utsagn om at han ville "Begrave" Vesten, og Reagans betegnelse på Sovjet som "Ondskapen Imperium", nok var to av høydepunktene.

Russlands lager av sjø- og landbaserte interkontinentale raketter er i dag sterkt redusert, og trass i solide inntekter fra olje- og gasseksport, sliter landet med å vedlikeholde sitt aldrende lager av atomraketter. For øyeblikket hersker det liten tvil om at USA har et klart overtak i strategisk kapasitet, og alle vet det. 
Russland har riktignok startet en kraftig opprustning av Forsvaret, med en 8-dobling av forsvarsutgfitene siden 1999. Men selv med den planlagte og bebudede opprustningsinnsats er landet trolig flere tiår unna å kunne matche USA i kjernefysisk og konvensjonell kapasitet.

Det fins i dag ingen grunnleggende ideologisk motsetning mellom Russland og Vesten. Russland strever kanskje med å passe inn i den strengeste vestlige definisjon av "demokrati", men en stor grad av ytringsfrihet og demokratiske rettigheter fins tross alt, som Sovjetborgerne bare kunne ha drømt om. I likhet med USA må Russland i dag sies å være styrt etter markedsliberale, kapitalistiske og altoverveiende demokratiske prinsipper, fremfor noen totalitær ideologi.

Til sist: Det fins i dag ingen overhengende fare for kjernefysisk ragnarokk.  Gjennom de omfattende nedrustningsavtalene som ble undertegnet på 80- og 90-tallet er atomlagrene på begge sider av Atlanteren drastisk redusert. Både USA og Russland har gjensidig rett til inspeksjoner av deler av hverandres atomarsenal, og det eksisterer ikke lengre noe jernteppe, som under Den kalde krigen - der ledere på begge sider ofte måtte gjette seg til hva som skjedde på den andre siden. Innsyn og åpenhet gir også avspenning, og i dag snakker ingen lenger om "terrorbalansen" som noe sentralt begrep i sikkerhetspolitikken.

Russlands president Vladimir Putin nærmer seg slutten på sitt snart åtte år lange prosjekt som i grove trekk har gått ut på å få sving på russisk økonomi, og å gjenreise stoltheten og nasjonalfølelsen i det russiske folk - samt  få gjenopprettet Russlands internasjonale posisjon og anseelse.
Helt på tampen av sin presidentperiode, tillater Putin seg nå å teste om han har lykkes. Og konstaterer, sannsynligvis med en viss tilfredshet at når den Russiske president snakker, lytter Verden.

Forskjellen er slående med for eksempel situasjonen i 1999 da en, i virkelighetet gedigen krise truet forholdet Vesten - Russland over bombingen av Jugoslavia. Daværende president Boris Jeltsin gikk da også knallhardt ut; truet og gestikulerte. Men få brydde seg mye om ham og krisen gikk over.

image5
En avskjæringsrakett fyres ut fra en amerikansk krysser i Stillehavet 27.april. Foto: AP

I dag er Russland på nytt blitt en stormakt - først og fremst på grunn av de enorme petroleumsreservene og energieksporten, som hele Europa er blitt avhengig av. Først og fremst derfor lytter Verden når Putin blåser seg opp.

Men noen ny Kald krig er det ikke snakk om. Kanskje heller en kald fred. I alle fall hvis russerne fortsetter å bruke det eneste våpen i sitt arsenal som virkelig skaper respekt, og skrur av gassen til vinteren dersom de pånytt blir fornærmet.

Kilder:

Stratfor.com

J.L. Gaddis: "The Cold War" (2005)

Wikipedia.org
          

Alarm på Kola

I går skremte Bellona store deler av Nord-Europas befolkning med nyheten om at et atomlager på Kola kunne eksplodere og skape et atommareritt verre enn Tsjernobyl.

Men artikkelen som var utgangspunktet for skremmeskuddet hadde allerede vært ute i over ett år i Russland - publisert i juli 2006 i et russisk fagtidsskrift. Hadde Bellona ny informasjon som gjorde at situasjonen med ett var blitt akutt i går? Ulmet det i atomlageret, slik at Finnmarks befolkning burde komme seg i tilfluktsrommene og begynne å tygge jodtabletter?  Nei.

Statens Strålevern, som med en viss forbauselse registrerte at det var slått alarm om en gammel sak, oppklarte senere at faren for en ukontrollert kjedereaksjon var svært lav, og hadde vært det i årevis.

Det eneste som gjorde situasjonen akutt i går var statsministerens forestående reise til Kola, og Bellonas sårt tiltrengte behov for blest om en sak som de siste åra så godt som er blitt glemt i den norske offentligheten. Med gårsdagens utspill om akutt atomfare på Kola, er statsminister Stoltenberg nærmest forpliktet til nok en gang å sette atomspørsmålet høyt på agendaen under sitt besøk i Nordvest-Russland. Dette i en tid da forholdet mellom Norge og Russland er kjøligere enn på lenge, og dialog med russiske toppolitkere sårt tiltrengt også på en rekke andre områder.

Nroske myndigheter sliter med å få informasjon om atomavfallet i Andrejevabukta.

Andrejevabukta atomavfallslager. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk

I snart 10 år har atomlageret i Andrejevabukta vært et viktig tema for norske miljøvernmyndigheter og Statens Strålevern. 120 millioner kroner har Norge sprøytet inn i diverse tiltak for å utbedre det falleferdige lageret.

Totalt har Norge punget ut med nesten halvannen milliarder kroner til atomopprydding på Kola de siste 10 åra. Kritikerne mener dette holder. Pengebruken i Atomhandlingsplanen har tidligere vært gjenstand for flengende kritikkk. Både av uavhengige forskere og av Riksrevisjonen. 
En kjent forsker, samt nestlederen for Forsvarskomiteen i Stortinget gikk for et par måneder siden ut på TV2 og uttrykte forbauselse over at såpass store midler - 150-250 mill kr. årlig - fortsatt ble sprøytet inn i prosjekter Russland har mer enn god nok råd til å håndtere selv. For hvorfor skal et land som nå er gjeldsfritt, i sterk økonomisk vekst og i ferd med å bruke flere hundre milliarder kroner på en voldsom opprustning av forsvaret sitt, være avhengig av norske skattebetalerkroner for å rydde opp i søppelet etter den kalde krigen?

Bellonas alarmutspill i går må sees i lys av denne kritikken, og en mulig frykt for at de solide midlene organisasjonen selv har høstet over Atomhandlingsplanen skulle tørke ut.

For i virkeligheten trenger Russland alledeles ikke disse pengene, ei heller vår ekspertise, etter å ha vært verdensledende på atomteknologi i snart 50 år.  Dette vet norske myndigheter godt. Hva er så grunnen til at vi bryr oss, og fortsatt punger ut med et smil?

Jo, for disse pengene kjøper Norge seg innsyn i ellers lukkede områder og anlegg og kanskje viktigst:Tilgang til å snakke direkte med russiske ansvarlige myndighetspersoner på jevnlig basis. Dette bekrefter sentrale norske aktører som i mange år har deltatt aktivt i atomoppryddingen. 

Ved å starte nettopp ulike "samarbeidsprosjekter" med russerne på en rekke ulike områder er det dermed grunn til å tro at våre myndigheter helt siden Sovjetunionens oppløsning løpende har kunnet sikre seg verdifull, førstehånds informasjon om hvor stor den faktiske atomfaren på Kola er. Og også om andre ting.

At satsningen i forhold til russerne og i statsbudsjettet kalles miljøopprydding og ikke spionasje er forståelig.

Kanskje har Norge i så måte investert sine penger klokelig.
Spørsmålet er bare: Når vil russerne si at nok er nok, og pånytt stenge portene for velmenende nordmenn som kommer på besøk, lastet med amerikanske dollar, geigertellere og fotoapparater? Svaret er: De har allerede begynt.
I februar i år ble spesialrådgiver i Forsvarsdepartementet Ingjerd Kroken nektet adgang til Russland og erklært uønsket for fremtiden. Kroken hadde jobbet nettopp på lukkede russiske militære verft og havner i årevis, for å følge opp prosjekter for å hugge opp gamle russiske atomubåter. Det er senere kommet frem at russerne mener Kroken har forsøkt blant annet å samle informasjon om Nordflåtens kapasiteter under sine Russlandsturer.

Hele affæren er en klar melding til Norge om at porten snart vil bli lukket, og at Russland ikke lenger trenger norske observatører når de nå starter sitt storstilte militære opprustningsprosjekt i Murmanskfjordens hemmelige bukter og viker.

De ueniges umulige prosjekt

Russlands ukuelige "Uenige" forsøkte i dag enda en gang å uttrykke sin uenighet mot president Putin og hans regime. Enda en gang ble de fredelige demonstrantene feid av banen av Putins paramilitære "stormpoliti".

Med sjakk-kjempen Garri Kasparov i spissen reiste i dag en liten flylast med opposisjonelle fra Moskva til den sørlige byen Voronezj. Målet deres var på fredelig vis å markere sin motstand mot president Putin og hans styre. Tidligere i måneden ble den samme Kasparov holdt igjen på flyplassen da han forsøkte å holde demonstrasjon i byen Samara, som var åsted for det årlige EU-Russland toppmøtet.
I dag kom den tidligere sjakkmesteren, nå politikeren (og kanskje presidentkandidaten) seg i det minste avgårde. Men i sentrum av Voronezj ventet flere hundre politifolk og paramilitært opprørspoliti - det fryktede "OMON".

En halv time var alt demonstrantene fikk, før arrestasjonene begynte. Et øyenvitne fortalte til nettavisen "Lenta.ru" at én enslig plakat med en påskrift som knyttet Kreml til drapet på den kjente journalisten Anna Politkovskaja, var det som gjorde at politiet begynte sine arrestasjoner og brøt massen opp.

Nå i kveld betegner "De Ueniges" leder, Garri Kasparov marsjen som en fiasko, grunnet de lokale myndigheters sabotasje.

image3
Demonstranter stoppes av opprørspoliti i Voronezj i ettermiddag

"De uenige" har marsjert før, og vil sannsynligvis prøve igjen. Men i hovedstaden Moskva, så vel som i Putins fødeby St.Petersburg er de hittil konsekvent og hardhendt blitt slått til jorden av opprørspolitiet, etter at lokale myndigheter har forbudt dem å ytre sine meninger i offentlighet.
I dag møtte bare 150 demonstranter opp, langt færre enn antall politifolk.  Etter enda en mislykket markering i dag, vil sannsynligvis enda færre av Russlands allerede sterkt marginaliserte opposisjon møte opp neste gang.

Og neste demonstrasjon kan bli svært avgjørende. Den finner nemlig sted i St.Petersburg den 9. Juni, foran øynene på statsledere, regjeringssjefer og næringslivstopper fra hele verden, blant annet vår egen Jens Stoltenberg. 
Byen er da åsted for det prestisjetunge St. Petersburg Economic Forum, med selveste Vladimir Putin som vert og primus motor.

Putin og hans kumpaner vil sannsynligvis gjøre alt de kan på forhånd for å hindre demonstrantene i å komme frem. Og skal man dømme etter tidligere episoder vil nok Kasparov og co kun få minutter på seg til å fremføre sine kritiske budskap før langkøllene og tåregassen driver dem tilbake under jorden, der Putin tydeligvis mener at landets fremste intelligentsia hører hjemme.

Hvorfor er så Putin, som på meningsmålingene scorer opp mot 70 prosen for tiden, så redd for noen titalls middelaldrende intellektuelle med plakater?
Fordi den ødelegger hans illusjon av enighet. Av samstemthet og "politisk harmoni", som den man hadde i Sovjettiden.
Fordi Putin vet at landets opposisjonelle støttes moralsk og stundom pengemessig av samtlige vestlige regjeringer, fra Warszawa til Washington.
Og fordi Putin sannsynligvis vet at mange av opposisjonens slagord og argumenter, er både sanne og relevante for den jevne russer - får han bare høre dem!

Russlands nesten eneveldige leder gjennom snart 8 år er snart klar til å gå av med pensjon. Men før han gjør det, vil han forsikre seg om at den som fortsetter hans politiske kurs tar over roret ved presidentvalget i mars 2008. Og Putin vil benytte alle midler til rådighet for å oppnå dette målet.

Som en annen kjent opposisjonspolitiker, og en av lederne for de samme "Uenige" sa til TV2 i en samtale med meg for noen måneder siden:
-Russland har aldri vært noe demokrati. Aldri. Og det er dette som er hovedmålet vårt det neste året; å fortelle folk at det kun er ved frie valg at man i et normalt, sivilisert land avgjør hvem som skal sitte ved makten.

Litvinenko - drapet som aldri blir oppklart

I dag, på dagen etter at FSB-avhopperen Aleksander Litvinenko døde etter å ha fått i seg en dødelig dose av det radioaktive stoffet Polonium-210, ble tilsynelatende nye og sjokkerende bevis i saken lagt frem. Men dagens "hemmelige" videobevis reiser flere spørsmål enn de besvarer.

Etter å ha ligget i skuffen til journalisten Sergej Dorenko i 9 år, ble i dag en videokassett gjort tilgjengelig for Associated Press og Wall Street Journal. Videoen viser Litvinenko og to av hans kolleger på en russisk "datsja" i april 1998, mens de forteller journalisten om sine kvaler rundt ordre de skal ha fått om å kidnappe, mishandle og drepe fremstående russiske forretningsmenn.

Påstandene er ikke nye. Litvinenko og en gjeng kamerater i finnlandshetter holdt allerede i november 1998 en pressekonferanse i Moskva, der de gikk ut med de samme opplysningene.

Men i følge pakten som ble innngått på datsjaen den kvelden, skulle nettopp denne videoen offentliggjøres i tilfelle en eller flere av dem ble drept. Det ble altså en av dem i november i fjor, men først i dag ble det til nå hemmeligholdte materialet vist. Dette sammenfalt på en underlig måte med at den britiske påtalemyndigheten i går kunngjorde at de hadde tatt ut tiltale mot en annen ex-KGB/FSB offiser, Andrej Lugovoj, for drapet.

I Russland florerer nå på forutsigbart vis konspirasjonsteoriene som makk i møkk. Men i bestrebelsene med å holde fakta fra fiksjon og konspirasjon, synes det naturlig å nevne ett navn, hvis rolle i hele denne saken har vært like mye offer som aktør: Boris Berezovskij. Den brilliante matematikeren, bilselgeren og tidligere sikkerhetsrådgiveren til Boris Jeltsin, er i dag den ubsestridte statsfiende nummer én for Vladimir Putin og hans regime.

Det var ham Litvinenko skal ha fått i oppdrag å drepe, men nektet. Det var også han som eide TV-kanalen der journalisten Dorenko jobbet på det tidspunkt han ble "innkalt" til FSB-agentenes hytte for å forevige deres testament.
Det var samme Berzovskij som flyktet til Storbritannia omtrent samtidig med Litvinenko, og som trolig takket være hverandre kunne innkassere politisk asyl kort tid etter.
Det var også Berezovskij som i november i fjor i sin stretch-limo cruiset inn til sykehuset der Litvinenko lå på sitt dødsleie og ble familiens medietalsmann, samtidig som han med vrede og overbevisning hevdet at Russlands president Vladimir Putin stod bak drapet.  

I russiske medier blir nettopp Berezovskij fremstilt som en av dem som kunne hatt et motiv for å myrde Litvinenko. Det er ingen tvil om at milliardærens edderkoppaktige rolle i dette dramaet fortjener å bli avklart offentlig, like mye som Andrej Lugovojs.

Men at den nå siktede russiske statsborger Lugovoj skal bli utlevert til Storbritannia er like usannsynlig som at den nå britiske statsborger Boris Berezovskij skal bli utlevert til Storbritannia, slik Kreml krever.

Etter alle solemerker vil dermed en av dette tiårets mest dramatiske og omtalte drapssaker forbli en gåte.

Bondevik og den vanskelige freden

 

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og hans nystartede Oslosenter har avholdt sin hittil største ?event?, et minitoppmøte med prester, ex-statsministre og ?presidenter fra ymse land. Men møtet blir møtt av kritikk. Har kritikerne rett?

 

I August i fjor ble Oslosenteret for demokrati og menneskerettigheter startet,  med de to tidligere KrF-toppene Kjell Magne Bondevik og Einar Steensnæs i spissen. Etter en treg start fikk senteret denne uken sin ilddåp med et viden publisert toppmøte i miniatyr. Rundt 35 toppnavn fra 15 land var invitert; tidligere stats- og regjeringssjefer, krydret med eksperter og talsmenn for ymse interessegrupper ? svært mange fra Midtøsten. Og trekkplasteret ? ingen ringere enn Irans tidligere president Mohammad Khatami.

 

Møtet, som skulle fremme dialog mellom kulturer, religioner og ulike politiske syn, ble tidlig møtt med kritikk. Iranske opposisjonelle, en høylytt men som regel fredelig gjeng, responderte først, med en brev- og telefonkampanje for å hindre at ex-presidenten i Iran skulle få sette sine kappeinnhyllede bein på norsk jord. Eksiliranerne hevder at Vestens syn på Mohammad Khatami som en vennlig reformist er fullstendig forfeilet; basert på sjarmen fra en mild og snill retorikk og et vinnende smil. Khatami, som var president i Iran i 8 år fra 1997 til 2005 er i virkeligheten en tyrann med blod på hendene, hevder iranerne. De viser blant annet til systematiske brudd på menneskerettighetene og de angivelig tusenvis av henrettelser som ble utført i disse årene. Steining av kvinner og menn som hadde begått ?seksuelle forbrytelser? (sex utenfor ekteskapet) og henrettelser av mindreårige toppet seg nettopp på denne tiden, hevder de landflyktige.

Khatami har i tillegg en meget tvilsom ?cv?, blant annet som propagandaminister under krigen med Irak på åttitallet, og en av arkitektene bak kampanjen for å få ungdomsskoleelever til å kjempe i krigen ? med mullaens løfte om at heltene garantert ville være sikret en plass i Paradis dersom de døde. Så hvorfor invitere en slik mann til et seminar som handler om demokrati, forståelse og menneskerettigheter?, spurte de opposisjonelle iranerne.

 

Den andre del av kritikken mot Bondeviks fredsmøte kom fra det Israelvennlige kristen-Norge, som lurte på hvorfor Israel ikke var invitert til et møte der Midtøsten-folk skulle diskutere fundamentalisme og toleranse i en verden preget av vold og terror. Israel, som mer enn noen ?vestlig? stat har opplevd fundamentalisme og politisk vold på kroppen.

 

Bondevik kunne ikke gi noen fullgod forklaring på dette, og henviste til at man ikke ønsket at dialogseminaret skulle bli dominert av den israelsk-palestinske konflikten.

Men virkeligheten kan ofte være langt enklere enn man tror.

 

Konferansens trekkplaster, seyyed Mohammad Khatami ville neppe ha kommet i det hele tatt, om israelske religiøse eller politiske ledere hadde deltatt. For brent barn skyr ilden. Tilfeldighetene ville det nemlig slik at Khatami, vestlig orientert og ?reformvennlig? som han var den 8 april 2005 besluttet å gå i begravelsen til Pave Johannes Paul II. På grunn av den alfabetiske sitteordningen under seremonien ble mullaen sittende ved siden av Israels president Moshe Katsav. Katsav, som opprinnelig er iransk jøde, fortalte senere at de to hadde funnet tonen og kommet i snakk i løpet av den langdryge bisettelsen. Dette var i virkeligheten den første direkte kontakt mellom statsledere fra de to land siden 1979, og utviklet seg til en skandale så stor på Khatamis hjemmebane, at han offentlig måtte gå ut og benekte at noen kontakt hadde funnet sted. Kanskje var episoden en av grunnene til at den kompromissløse Mahmoud Ahmadinejad vant valget samme år, og i dag sitter som Irans president.

 

Det er ingen hemmelighet at Khatami ser for seg et comeback ved det iranske presidentvalget i 2009, og et nytt håndtrykk med en israelsk religiøs eller politisk leder ville torpedert enhver slik plan, uansett hvilken støtte han ville fått av den stadig sterkere studentopposisjonen i Iran.

 Bondevik og hans stab av dyktige rådgivere må utvilsomt ha visst om denne konflikten. De vet også hvor uhyre sentral nettopp den israelsk-palestinske konflikt er for hele dialogen mellom den vestlige og muslimske verden. Denne gangen måtte altså behovet for virkelig dialog vike for behovet for god PR og heftige, kappekledde trekkplastre for det nystartede Oslosenteret.  

Den russiske bjørn brummer

I den siste tid har den russiske bjørn brummet stadig oftere. Men har den grunn til det?

Under NATO-toppmøtet i Oslo i forrige uke, mens det internasjonale pressekorpset satt benket, ventende på pressekonferansen til den russiske utenriksminister, utspilte det seg en selsom scene på første rad.

De fremmmøtte diskuterte i det stille hva ministeren kom til å si omkring Putins sjokkmelding samme dag om at Russland midlertidig trekker seg fra nedrustningsavtalen CFE. En ukrainsk journalist like bak meg bøyer seg fram og sier med overbevisning: "Det er Sovjetunionen - enda en gang. De burde bygget veier, men lager i stedet våpen." Fra første rad kommer et hånlig sukk fra to velstriglete unge menn fra en av de russiske nasjonale TV-kanalene: "Ukrainer, ja. Snakker dårlig russisk. Har ikke skjønt noen ting."  Dryppende av sarkasme begynner de to russerne å spørre ut ukraineren om landets motiver for å ville bli med i NATO, "på randen av borgerkrig og kaos" som de mener landet er. Ukraineren forsøker å forklare at hele den politiske krisen i landet begynte nettopp med NATO-spørsmålet, og kommer enda en gang med utfall mot Russland, som han mener ligner mer og mer på den totalitære stat som kjempet mot USA om verdensherredømmet på 70-tallet. Det eneste som trolig avverget at journalistene til slutt fysisk røk i fletta på hverandre var sannsynligvis at utenriksministeren ankom, og de i stedet måtte jobbe.

Hele episoden er svært typisk for det som nå skjer i Russland. President Vladimir Putin har med stort hell klart å samle folket bak sitt nasjonalistiske prosjekt. De aller flest russere - fra bønder og industriarbeidere til journalister og børsmeglere later til å ha blitt forført av symbolikken, retorikken og nostalgien som Putin og andre regjeringstopper så bevisst spiller på.  Hver gang presidenten kommer med et nytt utfall mot Vesten reagerer befolkningen med ryggmargen og hjertet. Som fotballtilhengere på hjemmekamp applauderer folkedypet Putins stadig mer aggressive budskap om at Russland skal man ikke kødde med, og krever mer. Det at et folk har stolthet og kjærlighet til sitt land er ikke nødvendigvis noe negativt, men som alltid - når man leker med nasjonalisme, kommer fremmedfrykten - fremmedhatet også. Om ikke alltid tilsiktet, så som en bieffekt: - Det er oss mot dem som gjelder. Til å begynne med under Putins regjeringsperiode var det tsjetsjenerne som ble statssanksjonerte mål for fremmedfrykten. Så ble georgiere og kaukasusfolk i sin alminnelighet jaget fra markedene og kioskene de drev. Selv blant ellers normale og nøkterne mennesker kunne man stundom høre "svartskaller" og liknende som tilsynelatende stuerene betegnselser på mennesker med annet enn slavisk avstamning. Og som ventet - hatkriminaliteteten eksploderte. Nå er det esterne som er hatobjekt nummer én etter fjerningen av krigsminnesmerket i Tallinn. Anført av ekstrem-nasjonalistiske ungdomsorganisasjoner som "Nasji" ("Våre") og "Molodaja Gvardia" ("Den unge garde") som sannsynligvis har mye mer enn meningsmessig fellesskap med regjeringspartiet.
Gradvis begynner vi som reiser mye til Russland å merke at mistenksomheten overfor fremmede faktisk gjelder nesten samtlige vestlige som besøker landet. Stadig oftere blir man som vestlig i Russland avkrevd dokumenter og forklaringer på hvem man er og hva man gjør der av diverse offisielle personer. Og til stadighet mumles det når man introduserer seg som for eksempel journalist - "...ja, men sikkert egentlig spion!".

Et betimelig spørsmål er om Putin og hans regjering i tilstrekkelig grad har tatt lærdom av historien og vet hva de gjør når de nå på en så hyppig og skamløs måte leker med nasjonalisme - i en befolkning som helt siden 1991 har lengtet etter mer orden, samhold og stolthet.




Mitt profilbilde

Øystein Bogen

Fra: Agdenes

Født: 1987

Øystein Bogen, f 1969. Jobber som utenriksreporter i TV2 med spesialansvar for Russland og landene i tidligere Sovjetunionen. Arbeidet i TV2 siden 1995 og jobbet som Journalist, vaktsjef, nyhetsoppleser og utenrikssjef. Laget flere internasjonale dokumentarfilmer, bl.a. "Kursk" (2000); "Brevet fra dypet" (2001); "En bønn for Beslan" (2004) og "Jakten på Elektron" (2005). Journalistikkutdannelse fra University of Georgia, USA. Studert medievitenskap, tv-produksjon og russisk ved Universitetet i Bergen.

Mer...

august 2007
ma ti on to fr
    1 2 3 4 5
6 7
8
9 10 11 12
13 14 15 16 17 18 19
20 21 22 23 24 25 26
27 28 29 30 31    
             


hits